I don't know about you, but I'm feeling 22

I dag har jeg vært i bursdagsmiddag for min lillebror som fyller 22 år i dag. Jeg som trodde jeg ble 22 år i år. Det gjør jeg altså ikke. Det er hele tre år siden jeg fylte 22. I år blir jeg 25 år gammel. Og det føler jeg meg på ingen måte klar for! Det der med alder stoppet på en måte opp for meg da jeg ble 21. 21 var liksom greit nok. Jeg var ikke helt voksen, men jeg var heller ikke for ung til noe. Derfor har jeg siden 2011 trodd at jeg kommer til å fylle 22.

Min analyse av tilstanden forever21, i mitt tilfelle, er at jeg aldri hadde noe spesielt utagerende ungdomstid. Jeg festet ikke, smugrøkte aldri, var ikke forelsket, rånet ikke med eldre gutter og hadde ingen dramatiske øyeblikk. Mens de andre 15 år gamle jentene poffet sigaretter på røykehjørnet og fikk de kjekke råneguttene til å kjøpe Black Tower for dem, lekte jeg og Kristin at vi var Raske Menn. De som fortalte verdenshistorien på fem minutter og dramatiserte Rødhette, husker du. Jeg hadde aldri noen innetid, fordi jeg var som regel inne. Var jeg ute på kvelden, var det sammen med mitt eldre søskenbarn. Det vi gjorde var å kjøre pickup, høre på Alter Bridge og spise baguetter på Esso. Ganske harmløst. Da de andre jentene på min aldre løy om å overnatte hos venninner, for så å sove hos kjærestene sine, sang jeg og mine venninner Busted på SingStar. Røyking, drikking, sniking og lyving fenget aldri 15 år gamle Camilla. Piczohjemmesider, skolebrød, youtube og interne vitser der i mot! Det var greier det.  Vel sånn var min ungdomstid.

Jeg vil ikke si at jeg gikk glipp av noe, men jeg var vel kanskje 13 fra jeg fylte 13 til jeg ble 17. Ting tar av og til litt lengre tid for meg. Å være 13 tok fire år. Å være 21 kan nok  ta seks år, regner jeg med. Blir nok folk av meg og til slutt! Kommer sikkert til å være folkelig ekstra lenge og, siden du vet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits